29 september 2006

Kampen for tilværelsen

Sitter på verandaen oppå garasjen min. Ser at teppet går ned for solen, og at mørket kommer sakte frem fra kulissene. Litt til venstre, mellom huset mitt og fjellet, vandrer en kuflokk på rundt 100 dyr. Bakerst tusler en mann med hatt og stokk. Han er fra et nomadefolk som heter fulani. Livet hans dreier seg om to ting. Å holde seg i live, og å finne beite til dyra slik at også de kan overleve. Den ene kan ikke overleve uten den andre. Mitt liv kan derfor virke som en dans på roser og forskjellen til vår vestlige levemåte kunne ikke vært større. Allikevel tror jeg han er lykkelig der han ser utover sitt livsverk og levebrød, som for øyeblikket lider mer av fedmeproblemer enn av matmangel (Akkurat som halve den vestlige befolkningen altså). Hva som skjer nå som regntiden slutter er en helt annen historie. Der det for øyeblikket er endeløse gressletter blir det snart bare endeløse sletter. Denne fulaniermannen står derfor ovenfor en utfordring større enn det jeg kommer til å møte gjennom et helt liv, og det gjør han hvert eneste år. Jeg personlig klarer ikke å bli annet enn fascinert over at det er mulig å leve et slikt liv, og overleve. Bøyer meg derfor i støvet, som det er nok av her, i respekt for denne enkle sjelen som i liket med meg konstaterer at dagens forestilling er slutt og at natten nå tar over showet.

Ved Nigers bredder

Livet i havnebyen Mopti. I bilder. Fordi et bilde sier mer enn 1000 ord. Jeg nøyer meg derfor med å skrive 42 ord, og lar fotoene gjøre resten av jobben. Latskap? Kanskje, men det funker. Har da litt kunstnerisk frihet.



TMNT



Jeg har da gått til anskaffelse av en skilpadde. Er ikke sikker på hva slags kjønn dyret har, men den skal uansett kalles opp etter min barnsdomshelt Donatello fra den tøffe tegneserien Teenage Mutant Ninja Turtles. Likeheten er kanskje ikke slående, men det er jo som kjent det indre som teller. Så hvem trenger vel vaktbikkje når man har en Ninja Turtle i hagen?

16 september 2006

Kamel i sikte?

De av dere med et observant øye, eller en snerten sans for detaljer, har nok oppdaget at jeg ennå ikke har skaffet meg en kamel i hagen. Jeg må ærlig innrømme at det ikke har stått øverst på prioriteringslisten min, men nåde den som tror jeg har gitt opp! Min kommende kamel står bare og drøvtygger sløvt og usexy på noen gresstrå et eller annet sted i Mali. Uvitende om at det den aller helst vil er å flytte inn på min eiendom. Den venter derfor bare på at jeg skal finne den. I mellomtiden opererer mitt kamelfrie uteareal seg som en liten zoo. Det vil si at fem esler, en hund, to store skilpadder og et ukjent antall sauer/geiter gresser lykkelig rundt omkring huset. Mitt hjem er derfor bokstavlig talt omringet av en dyrehage. En kamel hadde derfor passet perfekt inn. Den hadde nok blitt lykkelig, og hvem vil ikke ha en lykkelig kamel i hagen?

Syng: Jeg snører min sekk, jeg spenner mine (æhh) ski

Søndagstur. Det er så typisk oss nordmenn å dra på søndagstur. Vi smører nistepakka, fyller termosen og slenger sekken på ryggen med nesa retta mot villmarkens endeløse skattekammer. Hvor man ender opp til slutt er ikke så viktig, for det er det enkle ”ut på tur, aldri sur” prinsippet som er hovedpoenget. Er det rart at afrikanerne synes vi er rare?! Jeg mener. Hvem gidder vel å bli sliten og svett uten å få noe konkret* tilbake for strevet? Eller, hvem gidder vel å gå flere mil bare for å snu når man føler man har gått langt nok? Hvis en først skal gå så langt så burde vel man ha et nyttig mål, som for eksempel et vannhull eller et marked. Slik tror jeg i hvert fall en gjennomsnittlig malier tenker. Det er nok derfor jeg fikk så mange rare blikk da jeg en søndagsettermiddag kom småtrippende opp til en liten fjellandsby rett utenfor Douentza. Fascinerende nok har et folkeslag som heter dogon valgt å bosette seg midt oppe i nesten ufremkommelige fjellsider. Vel, valgt og valgt. De ble nok jaget til fjells en gang for mange hundre år siden, men faktum er at de fremdeles holder til ytterst på små fjellhyller den dag i dag. Litt upraktisk kanskje, men med den utsikten så kan man nesten ikke klage. Dessuten er landsbyene et perfekt mål for søndagsturelskende nordmenn, som meg selv. Da får jeg heller tåle at jeg får noen rare blikk fra de fastboende. Har uansett bestemt meg for at hvis jeg først skal bygge meg en hytte her nede, så skal den ligge i en dogonlandsby!

*les mat/penger


08 september 2006

Fotograf og motiv, på samme tid


Det skal neimen ikke være lett å få tatt bilde av seg selv når man er alene på fjelltur. I dette tilfelle måtte jeg lage en ganske stor varde som kameraet kunne stå på før jeg kunne sette på selvutløseren og beinfly utpå pynten. Fjellet bildet er tatt fra ligger forresten rett bak huset mitt, og alle husene på bildet er begynnelsen på Douentza sentrum.

Mitt nye, men svært så kjære hjem



Da er det offisielt. Etter hele 432 timer i Mali har jeg endelig flyttet inn i mitt høyst private hus i Douentza. På den måten har jeg blitt den andre hvite fastboende her i byen! Det er med andre ord umulig for meg å skli ubemerket inn i en menneskemengde. Føler meg litt som en kjendis faktisk, for uansett hvor jeg går så får jeg så mye oppmerksomhet. Ikke at det er noe positivt altså, men det vel prisen jeg må betale for komme fra et velstående kontinent. En svært liten pris med tanke på at jeg har det så godt som jeg har det.

Over er to bilder av huset mitt hvor det ene er tatt rett forfra, og det andre fra fjellene bak huset.

Forskningsprosjekt


Hypotese: Jo høyere treet er, jo bedre er utsikten fra toppen.
Utførelse: Se bildet
Konklusjon: Stemmer på en prikk

Arbeidsplass til tusen


Jeg lurer på hvor mange mennesker som trengs for å legge litt sement på et murhus i Norge. I Mali trenger man i hvert fall veldig mange, for de kan virkelig det med å sysselsette folk når de først setter i gang!