Syng: Jeg snører min sekk, jeg spenner mine (æhh) ski

Søndagstur. Det er så typisk oss nordmenn å dra på søndagstur. Vi smører nistepakka, fyller termosen og slenger sekken på ryggen med nesa retta mot villmarkens endeløse skattekammer. Hvor man ender opp til slutt er ikke så viktig, for det er det enkle ”ut på tur, aldri sur” prinsippet som er hovedpoenget. Er det rart at afrikanerne synes vi er rare?! Jeg mener. Hvem gidder vel å bli sliten og svett uten å få noe konkret* tilbake for strevet? Eller, hvem gidder vel å gå flere mil bare for å snu når man føler man har gått langt nok? Hvis en først skal gå så langt så burde vel man ha et nyttig mål, som for eksempel et vannhull eller et marked. Slik tror jeg i hvert fall en gjennomsnittlig malier tenker. Det er nok derfor jeg fikk så mange rare blikk da jeg en søndagsettermiddag kom småtrippende opp til en liten fjellandsby rett utenfor Douentza. Fascinerende nok har et folkeslag som heter dogon valgt å bosette seg midt oppe i nesten ufremkommelige fjellsider. Vel, valgt og valgt. De ble nok jaget til fjells en gang for mange hundre år siden, men faktum er at de fremdeles holder til ytterst på små fjellhyller den dag i dag. Litt upraktisk kanskje, men med den utsikten så kan man nesten ikke klage. Dessuten er landsbyene et perfekt mål for søndagsturelskende nordmenn, som meg selv. Da får jeg heller tåle at jeg får noen rare blikk fra de fastboende. Har uansett bestemt meg for at hvis jeg først skal bygge meg en hytte her nede, så skal den ligge i en dogonlandsby!

*les mat/penger