Kampen for tilværelsen

Sitter på verandaen oppå garasjen min. Ser at teppet går ned for solen, og at mørket kommer sakte frem fra kulissene. Litt til venstre, mellom huset mitt og fjellet, vandrer en kuflokk på rundt 100 dyr. Bakerst tusler en mann med hatt og stokk. Han er fra et nomadefolk som heter fulani. Livet hans dreier seg om to ting. Å holde seg i live, og å finne beite til dyra slik at også de kan overleve. Den ene kan ikke overleve uten den andre. Mitt liv kan derfor virke som en dans på roser og forskjellen til vår vestlige levemåte kunne ikke vært større. Allikevel tror jeg han er lykkelig der han ser utover sitt livsverk og levebrød, som for øyeblikket lider mer av fedmeproblemer enn av matmangel (Akkurat som halve den vestlige befolkningen altså). Hva som skjer nå som regntiden slutter er en helt annen historie. Der det for øyeblikket er endeløse gressletter blir det snart bare endeløse sletter. Denne fulaniermannen står derfor ovenfor en utfordring større enn det jeg kommer til å møte gjennom et helt liv, og det gjør han hvert eneste år. Jeg personlig klarer ikke å bli annet enn fascinert over at det er mulig å leve et slikt liv, og overleve. Bøyer meg derfor i støvet, som det er nok av her, i respekt for denne enkle sjelen som i liket med meg konstaterer at dagens forestilling er slutt og at natten nå tar over showet.