23 august 2006

Regn til besvær




En naturlig del av regntiden er selvfølgelig regn. Regn er bra for avlingen, som igjen er bra for folks økonomi. Men av og til kan det bli for mye regn. Det er det som har skjedd det siste døgnet, for det har mer eller mindre regnet konstant. Resultatet er at Sevare by er blitt omgjort til en gedigen sølepytt. Jeg personlig synes det bare er morsomt, for det er noe spesielt med å vandre rundt med sølevann til langt over ankelen. Dessverre er ikke det kraftige regnværet like morsomt for de lokale bøndene. Mange frykter at flere åkrer har druknet. Hvis det viser seg å være tilfelle så har mange her nede en tøff tørketid i vente. Det blir derfor spennende å følge med på utviklingen. Her kommer uansett noen bilder av den druknede byen jeg bor i. Legg forresten merke til kua som har skjønt hva som er lurest å gjøre i regnværet: Å søke ly.

Mmm, glasscola

Å drive reklamekampanje for internasjonale pengemaskiner er ikke akkurat min greie, men noen ganger må en nesten gjøre et unntak. Derfor skal jeg benytte anledningen til å reklamere litt for Coca-Cola Company. Det har seg nemlig sånn at en iskald og duggfrisk glasscola i ørkenvarmen er som balsam for sjelen, for i det øyeblikket du setter den kalde glasstuten mot leppene og slurper i deg de sukkersøte dråpene så blir verdens små og store problemer omgjort til bagateller. I hver fall til frem til flasken er tom. Som et resultat av dette har jeg gått til innkjøp av min høyst private kasse med glasscola. På den måten kan jeg nyte den iskalde leskedrikken med en gang behovet måtte melder seg. Nå kan det kanskje virke som om jeg har blitt avhengi, men det stemmer nok ikke. Det er bare det at colaen her nede smaker så utrolig mye bedre enn i Norge. Jeg lurer på om det kanskje kan skyldes den lille varmeforskjellen. I går kveld klokken 22.30 viste termometeret 30 grader utenfor min leilighet. Altså, en temperatur man sjeldent opplever i Norge, og det selv på dagtid. Jeg nyter derfor min iskalde glasscola med god samvittighet i ørkenvarmen!

Med bil fra Bamako til Sevare




Noen bilder fra den 630km lange kjøreturen fra Bamako til Sevare. Tror vi brukte så lite som 7-8timer på strekningen, noe som er ganske utrolig med tanke på at man er i Afrika. Hvis det ikke hadde vært for den relativt nye asfalten så hadde vi vel brukt 3 dager. Noe som kanskje er mer gjennomsnittlig Afrika standard…

Henging i Bamako




Her er noen bilder tatt fra hovedstaden Bamako. Bodde i byen noen dager for å bla fikse visum og handle inn ting som man ikke får tak i nordover i landet. Skal uansett tilbake i begynnelsen av oktober i anledningen en samling for alle misjons og bistandsarbeidere fra Norge som jobber i Mali. Likte forresten byen skikkelig godt. Masse liv og masse kaos. Altså, rett og slett som Afrika skal være.

Bildene er av en shoppinggate i sentrum, en motorsykkel over elven Niger og en som lapper dekk på den gamle måten.

19 august 2006

Henger endelig i Mali!

Plutselig var jeg i Mali. Merkelig egentlig, men veldig godt å endelig være her! Har jo tross alt ventet på å reise ut siden slutten av mars en gang. Derfor føles det ekstra digg å endelig være framme. Eller, har vel ikke kommet helt frem til min hjemby Douentza ennå, for i skrivende stund sitter jeg i min midlertidige leilighet i Sevare mens jeg hører regnet plaske ned utenfor. Det er kveld, og lynet lyser jevnlig opp rommet som en gigantisk kamerablitz
i nattemørke. For ikke så mange timer siden vandret jeg og André (han andre ettåringen) gatelangs sammen med en av vaktene her vi bor. Ikke det at en trenger vakt for å gå rundt i byen altså. Han hadde bare lyst til å vise oss litt rundt. Derfor labbet vi rundt mens vi så på livet og nøt solens gradevise tilbaketrekning i horisonten. På veien tilbake stoppet vi på en av de lokale matsjappene hvor vi kjøpte med oss litt nygrilla lammekjøtt, noen benje boller (Afrikas svar på donuts) og en iskald glasscola hver. Jeg var i det spandable hjørnet og betalte de hele 23kronene det kostet for måltidet. Maten tok vi så med hjem til misjonærfamilien Hinderaker hvor det hele ble fortært under åpen stjernehimmel med et glass malisk te til dessert. Kanondigg! Men så er det sånn at det for tiden er regntid her i Mali. Det vil si at det kommer noen heftige regnbyger med jevne mellomrom. Mens vi satt der under stjernehimmelen merket vi at det bygget seg opp til litt uvær, men optimistiske som vi var så satset vi på at regnet skulle fare forbi utenfor byen. Vi tok feil. I det ene øyeblikket gikk strømmen i hele byen, og i det andre begynte det å blåse noe så grasalt. Jeg vil ikke si at panikken regjerte, men det var helt klart litt kaotisk en stund fordi alt som lå ute måtte bæres inn under tak. Når alt det var gjort bestemte jeg og André oss for å løpe tilbake til huset vårt før regnet satte i gang på alvor. Vi fikk låne en lommelykt og satte av sted i mørket. På veien tilbake opplevde jeg noe som jeg har bare har lest om i bøker og sett på TV. For sammen med vinden kom også store mengder sand. Altså opplevde jeg min første vaskekte sandstorm. Må kanskje innrømme at den ikke var så veldig stor, men det var ille nok å løpe mot vinden mens sandkornene pisket mot ansiktet. Det var uansett en opplevelse jeg kommer til å huske lenge! Trygt hjemme satte vi oss på verandaen og nøt himmelens praktfulle skuespill med lynet i hovedrollen. Skikkelig herlig!

10 august 2006

Hvordan bo langs Malis kystlinje


Aldri hørt om Mali før? Til venstre har du et lite hint om hvor det ligger. Lenger ned i bloggen finner du et kart over selve landet. Men nå kommer det litt info i O-fagets ånd:

- Nesten halve Mali er ørken. Ørkenen heter Sahara. Sahara betyr ørken på arabisk. Et annet arabisk ord er sahel. Sahel betyr kyst. Mali har ikke kyst. Området der jeg skal bo er en del av sahelbeltet. Der er det bare korte gresstusser og små buskevekster. Forvirret? Ikke noen grunn til det. Sahel er kysten til ørkenes hav. Altså Sahara. Derfor er bla kamelene kjent for å være ørkenes skip. Ganske logisk egentlig.

08 august 2006

Vive l'Afrique

Afrika er noe for seg selv. Det er et eller annet med kulturen som er så fantastisk herlig. Kanskje det er fordi de ikke tar seg selv så høytidelig? Eller kanskje det har noe med hvordan ting blir organisert på? Ikke vet jeg i hvert fall, men her kommer noen bilder som viser at i Afrika så går det meste ann.