Henger endelig i Mali!

Plutselig var jeg i Mali. Merkelig egentlig, men veldig godt å endelig være her! Har jo tross alt ventet på å reise ut siden slutten av mars en gang. Derfor føles det ekstra digg å endelig være framme. Eller, har vel ikke kommet helt frem til min hjemby Douentza ennå, for i skrivende stund sitter jeg i min midlertidige leilighet i Sevare mens jeg hører regnet plaske ned utenfor. Det er kveld, og lynet lyser jevnlig opp rommet som en gigantisk kamerablitz
i nattemørke. For ikke så mange timer siden vandret jeg og André (han andre ettåringen) gatelangs sammen med en av vaktene her vi bor. Ikke det at en trenger vakt for å gå rundt i byen altså. Han hadde bare lyst til å vise oss litt rundt. Derfor labbet vi rundt mens vi så på livet og nøt solens gradevise tilbaketrekning i horisonten. På veien tilbake stoppet vi på en av de lokale matsjappene hvor vi kjøpte med oss litt nygrilla lammekjøtt, noen benje boller (Afrikas svar på donuts) og en iskald glasscola hver. Jeg var i det spandable hjørnet og betalte de hele 23kronene det kostet for måltidet. Maten tok vi så med hjem til misjonærfamilien Hinderaker hvor det hele ble fortært under åpen stjernehimmel med et glass malisk te til dessert. Kanondigg! Men så er det sånn at det for tiden er regntid her i Mali. Det vil si at det kommer noen heftige regnbyger med jevne mellomrom. Mens vi satt der under stjernehimmelen merket vi at det bygget seg opp til litt uvær, men optimistiske som vi var så satset vi på at regnet skulle fare forbi utenfor byen. Vi tok feil. I det ene øyeblikket gikk strømmen i hele byen, og i det andre begynte det å blåse noe så grasalt. Jeg vil ikke si at panikken regjerte, men det var helt klart litt kaotisk en stund fordi alt som lå ute måtte bæres inn under tak. Når alt det var gjort bestemte jeg og André oss for å løpe tilbake til huset vårt før regnet satte i gang på alvor. Vi fikk låne en lommelykt og satte av sted i mørket. På veien tilbake opplevde jeg noe som jeg har bare har lest om i bøker og sett på TV. For sammen med vinden kom også store mengder sand. Altså opplevde jeg min første vaskekte sandstorm. Må kanskje innrømme at den ikke var så veldig stor, men det var ille nok å løpe mot vinden mens sandkornene pisket mot ansiktet. Det var uansett en opplevelse jeg kommer til å huske lenge! Trygt hjemme satte vi oss på verandaen og nøt himmelens praktfulle skuespill med lynet i hovedrollen. Skikkelig herlig!