I morgen setter jeg meg på flyet hjemover til Norge. Det blir bra selv om det er mye jeg kommer til å savne her nede. Så takk for i år Mali. Vi ses igjen håper jeg!

I Norge er det en kjent sak at sannsynligheten for å få en kamel i hagen er svært svært lav. Derimot har jeg hørt at de norske skogene er fulle av et like majestetisk dyr. Nemlig elgen. Velger av den grunn å slenge denne kamelbloggen på grillen, men samtidig opprette en splitter ny en som skal være dedikert til skogens konge. Den nye bloggen blir derfor: elgsigurd.blogspot.com. Enjoy!

Oppdrag utført

Jeg har færre dager igjen her i Mali enn det jeg har fingrer. Allikevel har jeg gått til det drastiske steget og fått meg en kamel i hagen! Så til alle dere som hele veien har trodd at mitt ønske om å beskue dette artige dyret fra verandaen bare har vært et underholdningsplott på bloggen min: Dere tok feil! Mohahaha!


En lykkelig kamel i hagen (legg bare merke til hvordan han smiler!)



Det var søt musikk ved første kamelgurgling



Mine damer og herrer. Jeg har den store ære å presentere kamelen Gurgle!

Lenge leve galskapen

Fjelltur i 40-45graders varme. Galskap eller bare en utfordring? Jeg og en kollega tok det som en utfordring. Så med sekken full av vann (7½liter hver) og en kjølebag med iskald cola liggende i bilen så bar det av sted ved soloppgang. Målet var å bestige en av de tre toppene ved landsbyen Bouta. Det klarte vi da ikke, for i mangel på tau ble klatringa rett og slett i luftigste laget. Konklusjonen blir vel at det fullt mulig å dra på topptur i varmetiden, men hvis en vil på toppen så er tau tingen…

Målet for turen

Morgendis over landsbyen Bouta

Dalen mellom de to fjella til venstre.

En hvil i (oppover)bakken

Det obligatoriske: "stå-oppå-en-stein-ved-kanten-av-et-stup-bilde", også kjent som et ”litt på kanten” bilde...

A storm is coming

Hvordan ser det egentlig ut når regnet kommer tilbake etter et fravær på nesten 8måneder? Jo, som en 500meter høy støvvegg tett akkompagnert av lyn og torden. Rett og slett en mektig avslutning for tørketiden, og et etterlengtet startskudd for regntiden.

Musikken som summet i bakhodet mens jeg tok bildene: ”A storm is coming” fra ”The Lord of the Rings”.

På noen få minutter ble dag til natt, og årets sterkeste sandstorm et faktum. (Bildet til høyre er tatt fra en mye mindre sandstorm tidligere i år)

Bilder av spisebordet etter sandstormen

Noe er i endring, regnet kommer!

I horisonten varmer skyene seg opp til det som skal bli kveldens underholdningsbidrag. Nå er endelig tiden inne. Regnet kommer. Luftfuktigheten nærmer seg et vendepunkt. Den skal snart omdanne seg til manna fra himmelen. Den tørre bakken nærmest dirrer av iver etter å nok en gang bli ikledd sin grønne festkappe. Det er snart 8måneder siden sist mørke skyer åpnet sine sluser over Douentza. Noe mangelen på velfylte dammer, de brune slettene og de radmagre dyrene kan bevise ettertrykkelig. Mange av lokale hverdagsheltene ser i likhet med meg hva som er på vei til å skje, men vi betrakter det allikevel svært forskjellig. Jeg tenker, egoistisk nok, at blir godt å kjenne avkjølene dråper mot min småklamme panne Mine gjetervenner konstaterer i motsetning at budskapet og levebrødet deres har overlevd nok en tørketid. Snart vil husdyrene, som i løpet av tørkeperioden har blitt en skygge av seg selv, igjen kunne nyte smaken av ferskt vann og gress. La oss bare håpet regnsesongen viser seg fra sin gode side i år, og gir jevnelige regnskuer i tiden fremover!

Nå om dagen

Klokken 07.55 i dag tidlig viste termometeret 38grader. Skal bli rart å komme til Norge og ikke svette når en spiser frokost… Jaja, i går var det ellers offisielt siste dag i barnehagen før sommeren. Kommer faktisk til å savne det å være barnehageonkel! Så takk for i år Jonatan og Jon Gabriel!

Hmm. Hvem har det morsomst av barnehagebarna og barnehageonkelen?

Jonatan!

Jon Gabriel!

Noen som savner en varmeovn? Ikke jeg i hvert fall...

Det er ikke til å legge under en s(t)ol at det er varmt i Douentza for tiden. På det varmeste stoppet kvikksølvet på 47,5 røde, men nå om dagen hviler den på levelige 40-44. Nå må det legges til at luftfuktigheten er mye høyere nå enn da makstemperaturen ble målt. Har av den grunn funnet ut at jeg vil mye heller ha tørre 47.5grader enn 37.5 med høy luftfuktighet! Det er uansett ganske utrolig at kroppen venner seg så godt til slike temperaturer. Merker selvfølgelig at det er mer enn en vanlig norsk vår/sommer en opplever, spesielt når man går i 17.mai tog, men det funker overraskende greit!

Har av den grunn skrevet en liten liste over noen reaksjoner på varmen:

- Man fryser ikke når man skal lage middag. Det er allerede 40-45 grader på kjøkkenet når en starter, og åpen flamme fra gassovnen gjør ikke akkurat det kaldere…
- En iskald glasscola smaker himmelsk
- Man kan tusle rundt i t-skjorte og slipperser hver eneste dag;)
- Man innser hvor fantastisk oppfinnelsen Air Condition er
- Jo høyere temperatur jo roligere er tempoet
- Mens jeg i Norge synes det er nok med et glass eller to for å slukke tørsten så drikker jeg lett 1 liter i en slurk her nede.
- En vanlig vifte minner mer om en varmeovn pga. at lufta er varmere enn kroppstemperaturen.
- Skyggeleting er blitt en av favorittaktivitetene mine utendørs.
- Alt man tar på holder en temp over 40varme
- Fryseren sliten med å få ting gjennomfryst
- Man kan steke speileegg på kjøkkenbenken (tar bare litt tid)
- 10liter hjemmelaget is i varmen gjør 17.mai til en folkefest!

Alt i alt så kan en vel egentlig konkluderer med at kupévarmer og badstue aldri vil bli en salgssuksess i Mali!

Regntid vs. Tørketid

I september tok jeg noen utsiktsbilder fra fjellandsbyen Ivery, som ligger rett utenfor Douentza. I dag, 8måneder etter, var jeg tilbake i den samme landsbyen. Utsikten derfra er fremdeles like fantastisk som første gang. Det er bare det at motivet har forandret seg betraktelig. Den gang nærmet vi oss slutten av regntiden. Nå er det tørketiden som snart sier takk for seg. Noe naturen bærer tydelig preg av, og mange maliere merker fysisk på kroppen. For eksempel så finnes det en landsby, ikke så langt unna der jeg bor, hvor beboerne må gå 20km en vei for å få tak i vann. Hvis man legger til at det er på dagtid over 40grader i skyggen så skjønner man hvor tøft et liv de lever. Av den grunn så er NMS sitt bistandsarbeid i Mali godt i gang med å grave en brønn i landsbyen. Noe som helt klart vil revolusjonere hverdagen til beboerne når den etterlengte brønnen står ferdig!



Regntid



Tørketid

Er det bare meg eller minner bildene sykt om filmen "Løvenes Konge"?! Øverst er det fra da Mufasa levde, mens i det nederste bildet har Scar tatt over tronen. Nå gjelder det bare å vente og se om Simba, Rafiki, Timon, Pumbaa og Nala dukker opp...

Der ingen kunne tru at elefanter kunne bu

Heldigvis er det ikke sånn at du må reise 1400km hver gang en skal oppleve noe eksotisk her nede.* Det holder faktisk å reise 90km nordover fra Douentza, for der lever utrolig nok verdens største elefanter (opptil 4meter høye!) i tørketiden. Sammen med mine norske kollegaer tilbrakte vi en helg ved et vannhull hvor elefantene hver morgen og kveld kommer for å slukke tørsten. Følelsen av å ligge under en vakker stjernehimmel, og høre de majestetiske dyrene med sin dype brumming fra alle kanter, var rett og slett fantastisk. I løpet av natten fikk vi nesten besøk av en flokk på 10-15dyr. De tuslet ca. 20meter unna leiren, og i måneskinnet minnet de mest om vandrende fjell. Stilig!

*Noen vil kanskje argumentere med at å bo i Mali er ganske eksotisk i seg selv. Noe jeg egentlig er enig i, men man blir overrasket over hvor fort ting blir dagligdagse!

Elefantflokk på tur.

Lurer på hvilken skostørrelse elefanter bruker?

Elefantene liker å klø ryggen sin mot hushjørnet etter de har tatt et lite gjørmebad. Guiden på ca.180cm peker der gjørmen på veggen slutter...




Noen dyr i sikte mon tro?



Elefantkake

Feriebilder fra Ghana

Naturen rundt meg blir bare tørrere og tørrere. Følte vel egentlig at det var lite nok vann allerede i begynnelsen av mars, men det var det tydeligvis ikke. Det er derfor ganske spesielt å tenke på at ca.140mil, strekningen mellom Douentza og Ghanas kyst, er det som skiller overflod og total mangel på vann. Den lange kjøreturen i påskeferien var derfor en opplevelse ved at naturen forandret seg så drastisk. Siden stort sett alt i byen min, fra natur til hus og mennesker, er en eller annen nyanse av fargen brun var Ghanas grønne skoger en herlig avveksling for øyet. Turen bød også på mer enn bare bading og latmannsliv, for man drar ikke uberørt hjem fra det som tidligere var kjent som slavekysten. Man regner med at rundt 10 millioner slaver fra Vest-Afrika ble, under forferdelige forhold, flyttet over Atlanteren. Mange av disse slavene kom faktisk fra Mali, og for de spesielt interesserte så kan jeg nevne at blues ligner mistenkelig mye om tradisjonell malisk musikk. Likheten er mer enn slående! Ghanas kystlinje fungerte som kanskje den viktigste utsendestasjonen av slaver i Afrika. Noe de mange gjenværende borgene synliggjør på en tankevekkende måte…

Her kommer derfor noen feriebilder fra Ghana:

Utsikt mot Cape Three Points, Ghanas sørligste punkt.

Her er bilen vi hadde æren av å sitte på med. (Poseringsbilde på stranden er en viktig del av en hver roadtrip!)

Stranden ved Green Turtle Lodge (vårt overnattingssted)

Vi bodde like ved denne lille fiskelandsbyen ved navn Dixcove.

Minner fra koloni og slavetiden.

I Ghana er flertallet av befolkningen kristne. Det viser seg bl.a. ved en rekke interessante reklameskilt...

Roadtrip i vestafrika

Regnskogen henger truende over de kritthvite strendene. Hvert øyeblikk kan det virke som den veldige tremassen skal kaste seg over og fortære den tynne hvite stripen som markere overgangen til havet. De veldige vannmassene klarer på sin side ikke å være passiv tilskuer til det som skjer, og melder seg derfor inn i kampen ved å terrorisere kystlinjen med hyppige bølgeangrep. Som en kontrast til det hele beveger en smårosa sivilarbeider seg pasifistisk og fredlig på tvers av de to krigsfrontene. Han er på påskeferie, og legger så vidt merke til at en stadig mørkere himmelen også melder seg inn i den pågående elementkampen. Ikke det at militærnekteren bryr seg så mye. Regnet er nemlig et kjærkomment syn, bølgene gjør det bare morsommere å bade og de grønne vekstene frister med søte frukter av flere slag. Allikevel føler feriegjesten den litt trykkende stemning på kroppen. Mulig at det bare er den høye luftfuktigheten, men det er uansett ikke nok til å ødelegge hans svært gode humør. Han har jo tross alt reist 1400km med bil for å oppleve nettopp dette!

Nå kan det virke litt galskap å kjøre så langt for å nyte strandlivets gleder, men da er vi så fall 5kollegaer som er like gale. Ferden gikk nemlig fra Sevaré, gjennom Burkina Faso og helt ned til Ghanas sørligste punkt. Der ble tiden slått i hjel med kubbespill, bøker, frisbee, gode samtaler, bading, volleyball, settlers, god mat, kanotur i en mangroveskog, strandpromenader og besøk i flere lokale fiskelandsbyer, som igjen førte til et ukjent antall konetilbud til André. Eneste lille skår i feriegleden var at samtidig som mine kollegaer og jeg nøt restaurantlivets gleder brøt noen frekke tyver seg inn på hotellrommet. Heldigvis ble bare mitt fotokamera og iPoden til André stjålet. Har av den grunn, naturlig nok, ikke noen bilder å legge ut, men det kommer så snart jeg har fått kopiert fra mine kollegaer. Til da så får dere tro mine ord på at påskeferie Ghana er en vinner!